Stars★☆AndƸ̵̡Ӝ̵̨̄ƷButterflies

Den beste bæsten var mi bæste
Det var hun som passa meg da jeg var lita. Jeg er minst av barnebarna og det eneste enebarnet blant oss, så å ha bæste som nærmeste nabo har vært godt! Om jeg lå over med henne så lagde hun søte små pannekaker til frokost og om kvelden klødde hun meg på ryggen til jeg så og si sovnet. "Lul me" sa jeg i halv søvne.


Jeg minnes følelsen av å løpe fra huset vårt, nedover plena, over veien og så fort jeg kunne ned den bratte veien til bæste helt til jeg sto i kjøkkendøra hennes.

Da jeg gikk på ungdomsskolen brukte jeg å gå ned til henne, med katta på slep. Så satt vi der sammen alle tre og så etter bussen gjennom kjøkkenvinduet. Da den dukket opp på bakketoppen rakk jeg å gi bæste en klem og labbe opp til veien.








Hun satt ofte i stolen sin og fulgte med på livet utenfor






Jeg har opp igjennom årene i perioder slitt med min tilhørighet til familien min på grunn av min adopsjon, men aldri noe i forhold til bæste. Hun har vært den personen jeg har følt sterkest tilknyttning til, hatt mest kontakt med og den siste jeg har sagt farvel til når jeg drar noe sted.


Jeg har alltid vært redd for å miste henne, vi har hatt fire dødsfall i familien siden påska og hver gang telefonen har ringt så var det henne jeg tenkte på.
Nå har det altså skjedd. Jeg vet ikke om det er fordi det ikke har gått opp for meg ennå, eller om det er lettelse over at hun ikke trenger å strever mer,
men ettertiden ble ikke slik jeg trodde.
Jeg så for meg at hele verden min ville falle sammen. Jeg vet det er dumt å basere så mye av livet rundt et gamelt menneskes liv, men slik har det alltid vært for meg.
Så jeg lurer fælt på hvordan det blir på fredag, hvordan det går opp for meg at det er henne vi tar farvel med..



Det er så rart at det er mørkt
i huset nedenfor veien..